Da jeg var liten ville jeg bli detektiv. Frøken Detektiv skulle jeg bli. Jeg rotet frem en gammel svart trenchcoat med orange foring, som hadde tilhørt min kjære mor, fant frem lupa og fløy rundt i gata med de andre barna på jakt etter skumle blåveis og andre fiksfakserier. Jeg husker ikke hvor gammel, men jeg var nok rundt 7-8 år. En annen gang så nektet jeg plent å skifte fra en eldgammel kjole bare fordi jeg skulle stå på ski med alle de andre barna i gata - vi skulle "leke" telemark. Basta. Jeg fikk det for meg at hvis jeg ikke vasket håret godt nok heller, ville det bli helt hvitt og stå rett ut som pinnsvinhår fordi brødrene mine viste meg en gal professor i en tegneserie en gang, og at det var sånn jeg ville se ut om det satt sjampo igjen. Forøvrig har jeg lært om den amerikanske borgerkrigen, Marco Polo og uttrykk som "Splitte mine bramseil" i Donald. Donaldpocketer ftw!
Mamma kommenterte i sommer at jeg var verdens "raraste unge" og har ikke blitt særlig bedre.
Så kommer i og for seg det jeg spekulerer litt i. Det vil si, det jeg og Daniel har diskutert litt. Hva er det egentlig som former en unge? Hvordan unngå å bli sær? Eller unngå å bli en kloning? Er det forskjell på om du fôrer ungen med bøker, tegneserier eller filmer?
Og selv om jeg fortsatt er rar i følge min mor så føler jeg meg uhorvelig kjedelig.